Fotokollasj - Kafékos

Vi fikk i oppgave å lage en fotokollasj ut ifra egetvalgt tema, og sammen med Kristin og Silje valgte vi temaet "kafékos". Vi ville lage en kollasj som hadde en journalistisk tilnærming, der vi forteller en historie og følger ei jente gjennom et besøk på en kafé. Samtidig ville vi skape følelser og gode assosiasjoner i kollasjen. Målgruppen vår er slitne studenter med tidsklemme og forventningspress som får muligheten til å ta en pust i bakken på kafébesøk, og gå med hodet hevet og ny energi ut døra etterpå.

Filmanmeldelse

Mannen med en unge på slep.

I oppfølgeren til ’Mannen som elsket Yngve’ slåss gode skuespillere og interessante tema mot en mer laber stemning og spenningskurve enn forgjengeren. Delvis kan dette skyldes skildringen av et voksenliv som kommer smygende innpå vår ellers utagerende Jarle Klepp.

’Jeg reiser alene’ er Stian Kristiansens andre film om Jarle Klepp. Dramakomedien er basert på Tore Renbergs roman ’Charlotte Isabel Hansen’, og inviterer oss inn i Jarle Klepps konfliktfylte tilværelse som en 25 årig litteraturstudent i Bergen som interesserer seg for Adorno, Proust og voksne kvinner. Studenttilværelsen blir brått snudd på hodet da et brev med Jarle Klepps adresse bærer det sjokkerende budskapet om at Jarle har en datter på 7 år med et, i følge Jarle, ”jævla stygt navn”, Charlotte Isabell Hansen ( Amina Eleonora Bergheim). Jenta han hadde et one night stand med i slutten av forrige film, skal til syden, og nå er det på tide at Jarle tar litt ansvar. Det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort.

Historien i seg selv er spennende og byr på situasjoner som er til å gråte og le av. Den lette stemningen blir til tider skapt av kompisen Hasse Ognatun (Pål Sverre Valheim Hagen) som ser positivt på det meste, og er en fin kontrast til den mer alvorlige siden av situasjonen til Jarle. Når farmor dukker opp og må ta ansvar, eller når naboen må passe på Lotte mens far er på fylla, dukker alvoret opp i filmen. Da er det lett at spenningen dabber av, og småsnakket overtar de kjappe og geniale kommentarene.

Skuespillerne i ’Jeg reiser alene’ bærer filmen i stor grad. Kjemien mellom hovedrolleinnhaver Rolf Kristian Larsen og nykommeren Amina Eleonora Bergheim, gjør at man tror på det vanskelige forholdet som oppstår mellom disse to interessepartene. Birollene er flinke til å jobbe med et kanskje litt for kjapt utarbeidet manus, og kommer med realistiske reaksjoner på situasjonens utvikling.

Temaet i ’Jeg reiser alene’ er like mye sviktende foreldreomsorg som en ”nybakt” pappas rolleforvirring. Det kan hende filmen forsøker å formidle dette, men isåfall er forsøket labert med masse prat og lite showing. Det mangler en virkelig skyllebøtte av en oppdragelsestale som enderlig skal sette Jarle på plass. Istedenfor er det ekskjæresten Herdis (Ingrid Bolsø Berdal) og en artikkel i Morgenbladet som opptar Jarle. Han slipper billig unna, og vi kan ikke se at Jarle modnes så mye i løpet av filmen. Å ”hoppe av i svingen” er ikke nødvendigvis noe man ville ha gjort som en vordende pappa som sliter med å forholde seg til farsrollen. Tittelen ”Jeg reiser alene” kunne passet bedre for Jarle Klepp enn noen andre i denne filmen, der det i sin helhet burde vært mer fokus på en dannelsesreise Klepp burde foreta seg.

Terningkast: 4

Skrevet av: Idun Daae Alstad

Nosferatu - filmanalyse

Nosferatu - Eine Symphonie des Grauens, er den første filmatiseringen av Bram Stokers historie om Dracula fra 1897. Den tyske regissøren Friedrich Wilhelm Murnau laget i 1922 skrekkfilmen om vampyren Dracula, som hittil ofte blir omtalt som den beste. Navn og andre detaljer i Murnaus originale film ble endret etter 1922, ettersom Stokers enke, Florence, hadde rettighetene til romanen. Likevel lagde Murnau filmen uten hennes tillatelse. I tilfelle det skulle oppstå juridiske komplikasjoner ble deler av handlingen flyttet fra London til Bremen og karakterene fikk nye navn. Tittelen ble forandret til Nosferatu, som er et rumensk navn på en spesiell type vampyr som forårsaker impotens. Filmen handler om den nygifte Hutter (Gustav von Wangenheim] som reiser til Transylvania for å besøke en ny klient Grev Dracula (Max Schreck). Greven vil selv flytte til Hutters hjemby, Bremen, og Harker selv er der for å organisere kjøpet. Handlingen utløses når Harker ankommer Grev Draculas mørklagte og store slott.I denne analysen tar jeg utgangspunkt i den originale filmen til Murnau, og jeg skal her ta for meg hva vi ser i filmen, hvordan vi ser den og hva vi hører.

Først av alt skal vi se på filmen i en sammeheng. Handlingsgangen er kronologisk uten flashbacks, som følger den klassiske dramaturgimodellen. Slik blir filmen lett å følge med på. Anslaget starter med en introduksjon av de forskjellige karakterene, som oftest gjennom informasjonsplakater. Så kommer man til det punktet der Harker får arbeidsoppgaven sin, samtidig som at arbeidsgiveren hans Renfield gir oss et frampek ved at han sier: ”what matter if it costs you some pain- or even a little blood?” Allerede da skjønner vi at det er noe skummelt som venter senere i filmen. Et frampek er det også når en forbipasserende sier til Harker når han haster fordi: ”you can’t escape destiny by running away...” Der er ikke vanlig at en fremmed kommer med en slik kommentar. Kommentaren viser seg å være riktig, da Harker merker at han ikke kan slippe unna Grev Dracula ved å flykte. Når Harker reiser til Transylvania bygger spenningen seg opp, og klimakset kommer når han forstår at Greven er en vampyr. Her kommer enda et frampek fra Greven selv, når han kommenterer bildet av Nina: ”what a lovely throat”. Han viser tydelig interesse til Harkers kone, og vi vet at han vil flytte til nabohuset deres. Her dukker det opp en konflikt, der Harker skjønner at Greven er ute etter hans kones blod. En annen konflikt er at Greven skaper et spesielt psykologisk bånd, og han klarer å kommunisere med Nina gjennom hennes drømmer. Konfliktens løsning og resolusjonsdel går ut på at Greven er på vei til Bremen og pestrotter som har fulgt Greven sprer seg rundt i byen og dreper mange mennesker, samtidig som Harker prøver å komme seg hjem til sin kone. Denne handlingskurven gjør at vi blir interessert i filmen fra starten av, og lurer på hva som vil skje videre. Konfliktene skaper fremdrift i fortellingen, fordi man lurer på hvordan de vil bli løst.

Filmen er en av de mest karakteristiske i filmepoken tysk ekspresjonisme, og derfor skal vi gjennom analysen se litt nærmere på denne filmen i lys av denne tidsepoken. Målet med de tysk ekspresjonistiske filmene var å gi uttrykk for rollefigurenes indre liv ved å forme og omforme deres ytre og de omgivelsene de befinner seg i til et subjektivt psykologiserende uttrykk. Dette betyr at det ytre i filmen, altså det vi ser, skal reflektere rollefigurens sjeleliv. Den individuelle, subjektive sansning og følelser var i sentrum. Slik blir mise-en-scene et viktig fortellergrep for å gi uttrykk for disse sjelstilstandene. Dette kommer veldig godt til uttrykk i Nosferatu, der Murnau bruker flere virkemidler for å få dette fram. Filmen er en råfilm, og det man først legger merke til er at filmen er svart/hvitt, da det ikke fantes tilsvarende teknologi på 20-tallet slik vi har i dag. Scenene er også ganske skurrete og ”blurry”, noe som gjør filmen med ett mer mystisk. I denne filmen beveget regissøren seg ut av studioverdens kulisser og store deler av filmen er filmet på location. Slottet, som er en viktig og stemningsskapende del av filmen, eksisterer fortsatt som Oravski slott i Karpatene. Byene Wismar, Lübeck og Lauenburg er til sammen blitt brukt som en tysk kystby i forrige århundre. Gjennom denne filmen viste Murnau en gang for alle hvor mye poesi, følelser og fantasi man kunne få ut av “virkelige” settinger. Ved denne bruken av location blir scenene mer troverdige, samtidig som kontrasten mellom dagslys og natt blir vanskeligere å få øye på, spesielt med tanke på at sollys dreper Grev Dracula.

Skuespillerne ble også brukt som gode virkemidler i Nosferatu. De fikk fram den dystre og skumle stemningen ved å bli godt sminket. Dette kan være for å skape et dramatisk uttrykk, ved kontrasten mellom svart og lyst i de ellers bleke ansiktene, men selve grunnen til sminken var vel for å fremme sjelens dystre side. Karakterernes overdrevne og fysiske uttrykk gjenspeiler tidsperiodens sans for dramatikk, lik skuespillet som kan finne sted på en scene. Et unntak er Grev Dracula, som fremstår langt med reservert og uttryktsløst og som ikke trekker en mine, noe som gjør han eksepsjonelt skummel. Dette skaper en kontrast mellom ham og resten av karakterene, altså en kontrast mellom død og liv. Noe som også gir oss ekstra frysninger, er når han skal suge blod av Ninas nakke, og i samme scene sender flere lange blikk rett inn i kamera. Dette gjør at vi får en følelse av at vi står i samme rom og ”observerer” hendelsen. Murnau har fremmet Grev Dracula som noe utenomjordisk og anderledes ved bruk av fortfilm i visse scener når han beveger seg. Alt dette får Greven til å virke som en mørk sjel i en skremmende kropp med lange fingre og spisse ører. Max Schrecks gode skuespillerprestasjon i Nosferatu gjorde at det gikk rykter om at han var en ekte vampyr. Men han var en anonym skuespiller som gjorde lite av seg etter vampyrrollen i Nosferatu.

Noe av det mest karakteristiske ved tysk ekspresjonistisk film, er bruk av skygger. Ved bruk av menneskeskygger kan de store skyggene kan være symboler på menneskets eksistens – mennesket er mer enn det man tolker ut ifra det ytre, sjelen er noe større som sjuler seg inni menneskekroppen, og kan ofte skjule mørke, lidelse og ukjente følelser. De kan også forstørre vedkommendes personlighet, slik som da Grev Dracula gikk opp trappen til Ninas rom. Der ser du tydelig den krumme rygge, de lange fingrene og den spisse nesen. Alt det som karakteriserer Greven. Samtidig kan bruken av skygger gi en stor og dramatisk effekt i seg selv, ved å dekke store flater og hinte til en person som enda ikke vises. Ved bruk av skygger i miljøet kan gi et surrealistisk bilde av verden, der virkelighet og det sjulte går om hverandre.

Nosferatu er en stumfilm, noe som gjør at det vi ser blir mer avgjørende for vår forståelse av filmen og handlingen. Strukturen av filmen, i tillegg til informasjon og replikker, formidles gjennom plakater, noe som gir filmen et mystisk preg, der vi selv må forestille oss hvordan rollefigurenes stemmer høres ut. Lydbildet som blir brukt, er klassisk musikk, der ofte fiolinene har solopartier. Musikken følger handlingen, og jo mer spennende handlingen er, jo mer skummel musikk kommer i bakgrunnen. Den poengterer også bevegelser som karakterene gjør. Noen få ganger, derimot, er det ikke noe musikk i det hele tatt. Dette har som funksjon at vi da blir nysgjerrige på hva som venter oss, siden vi ikke er vant til å høre på stillhet i film. Jeg vil påstå at denne filmen er enda skumlere som en stumfilm, enn om den hadde hatt dialog, effektlyd eller/og reallyd. Dette er fordi stumfilm er så uvant, og ved de tysk ekspresjonistiske virkemidlene så får hele filmen et ukjent preg over seg som pirrer nysgjerrigheten vår.

Når man skal analysere Nosferatus kinematografi, er det viktig å ha i bakhodet at de ikke hadde det tekniske utstyret vi har i dag. Likevel har Murnau klart å bruke kamera varierende, der han både veksler mellom nære-, halvtotal-, total- og ultratotale bildeutsnitt. Når vi får et ultratotalt bildeutsnitt av borgen til Greven, får vi en ide om hvordan landskapet ser ut; dystert og fjernt fra all sivilisasjon. Samtidig er det brukt nære- og halvnære bildeutsnitt når han filmer ansiktene til karakterene – noe som igjen viser ideen om å få fram sjelens indre ved teatriske uttrykk. Her får vi en klar formening om karakterens følelse rundt noe. Ofte er kamera plassert i hodehøyde i et rom, og deretter kommer og går karakterene inn og ut av bildet, for eksempel i introdusjonen, da Harker møter den fremmede på gaten. Redigeringen i filmen er ikke veldig komplisert. Mellom de forskjellige scenene er det brukt uttoning og inntoning, slik at det oppleves som små pauser.

Skrekkfilmen Nosferatu er en av de mest kjente filmene fra den tysk ekspresjonistiske perioden. Den er laget av den tyske regissøren Friedrich Wilhelm Murnau i 1922, og bærer stort preg av perioden. Stumfilmen handler om Harker som blir sendt til Transylvania for å drive forretninger med Grev Dracula, som viser seg å være en vampyr. Det er flere virkemidler som får denne filmen til å bli en god skrekkfilm. Dramaturgien gjør at spenningen bygger seg opp, kombinert med konflikter som trenger en løsning. God bruk av mis-en-scene, ved tydelig spill mellom hvitt og svart, skygger, sminke og teatrisk skuespill, gjør at de indre følelsene til karakterene kommer fram. Murnau har brukt kamera på varierende måter, og ved å vriere bildeutsnittene har han klart å skape en forståelse av både miljøet rundt karakterene men også karakterene selv. Denne filmen vil bli husket som en av de beste vamfyrfilmene gjennom historien, mye takket være Max Schreck tolkning av Grev Dracula, men også hvordan Murnau brukte location og virkemidlene fra den tysk ekspresjonistiske perioden på en svært overbevisende og god måte.

KILDER:

· http://filmarkivet.dimag.no/2006/07/nosferatu-1922.html

· http://www.nfi.no/cinemateket/_kalender/vis.html?id=4538

· http://www.filmarkivet.no/v1/film/details.aspx?filmid=10317

· http://en.wikipedia.org/wiki/Nosferatu

· http://www.stumfilm.no/tysk_filmekspresjonisme.html

· http://www.snl.no/ekspresjonisme/film

Klassisk fortellende film

Typiske trekk

Vi skal ta for oss klassisk fortellende film. Den klassisk fortellende filmen er ofte den type film vi kjenner til den dag i dag, og den kan også bli henvist til som Hollywood-filmen. Man anser at denne type film ble etablert gjennom filmen ”En nasjons fødsel” fra 1905, av den amerikanske regissøren D.W Griffith. Han eksperimenterte med kamerabevegelser og kameraplassering, og utsnittene på bildene. Her kommer også tanken om en parallell handling fram, der man kunne veksle mellom forskjellige historier i løpet av filmen, f eks de som var truet av en fare, og hjelperne som skulle redde dem.

Grunnlaget for den klassisk fortellende filmen er bruken av kontinuitetsprinsippet. Den innebærer at ulike klipp settes sammen selv om de er tatt opp på forskjellige tidspunkt. Det viktige er at tilskueren som ser de sammenklipte sekvensene, opplever dem som en helhet. For å oppnå kontinuitet, er prinsippet 180-gradersregelen viktig. Kamera holdes da på samme side av en tenkt linje, og slik kan man oppleve et helhetlig rom. Og sist men ikke minst, så er det viktig at skuespillerene ikke ser inn i kamera. De skal leve i sin egen fiksjonsverden.

En nasjons fødsel

En nasjons fødsel er den filmen som etablerte filmepoken. Filmen ble og er beryktet for sitt rasistiske tema, der handlingen foregår i sørstatene i USA og undertrykking av svarte ble normalt. Det sies at det var denne filmen som fremmet gjenoppveksten av Ku Klux Klan. Denne filmen er en stuntfilm, man hører ikke noe dialog, bare et orkester som spiller klassisk musikk, blant annet Beethovens Sjebnessymfoni. Det er tekstbiter som blir klipt inn mellom to scener der vi trenger informasjon for å forstå handlingen videre. Man ser at denne filmen er en enkel film, der kvaliteten ikke kan sammenlignes med i dag. Teknologien på den tiden var veldig begrenset, og man hadde ikke datamaskiner som kunne klippe og legge til spesialeffekter slik som i dag, men i tidsånden denne filmen ble laget i, var denne typen film ganske ny. Griffith og fotografen Billy Bitzer anvendte en rekke teknikker som fikk stor betydning for filmens utvikling, bl.a. store avstandsbilder i kontrast med nærere bildeutsnitt, noe som var et brudd på det mer tradisjonelle totalbildet som ble brukt tidligere, bevegelig kamera og avansert klippeteknikk, noe som også var helt nytt. Man ser at i denne filmen så fortelles det en historie, og dette var altså starten på filmen der man brukte kamera på forskjellige måter for å få fram denne historien.

Titanic

Titanic er en mer moderne klassisk film, laget i 1997. I forhold til på starten av 1900-tallet har vi fått ny og bedre teknologi i filmverden, og man har større og bedre muligheter til å klippe sammen klippene, lage gode filmer med spesialeffekter og filme med flere kamera. Dette har også selvfølgelig noe å gjøre med de store summene som blir disponert til store filmprosjekt, slik som i Hollywood der Titanic ble lagt. Man har her hatt råd til kjente og gode skuespillere, som Leonardo DiCaprio og Kate Winslet, studio og gode locations, egne musikkproduksjoner og spesialeffekter, som f.eks når båten synker. I forhold til En nasjons fødsel er både dialog og bakgrunnsmusikk en del av musikkbildet, der effektlyder også er viktig. Bruken av kamera er også veldig forskjellig i denne filmen, der vi ser alt fra ultranære- til ultratotale bildeutsnitt. Det skiftes også veldig mellom bruken av forskjellige kamerahøyder og vinkler, i tillegg til forskjellige kamerabevegelser. Dette er fordi man da får med seg alle detaljer og dermed får et bedre inntrykk av filmen. Redigeringen i filmen er også varierende, og et eksempel er klipperytmen: når det er action, er klippelengden kort, mens der det er rolig er det også lang klippelengde.

Konklusjon

Den klassisk fortellende filmen er, som vi ser, også aktuell i dag. Det er denne type film vi kjenner til, der det blir fortalt en historie gjennom bruken av kamera og redigering, i tillegg til parallelle handlinger og skuespillernes ”egen verden” som vi blir tilskuere til. Selv om vi skal se at det fins flere brudd med den fortellende filmen, så er det likevel denne typen film som er den dominerende i internasjonal film.