Nosferatu - Eine Symphonie des Grauens, er den første filmatiseringen av Bram Stokers historie om Dracula fra 1897. Den tyske regissøren Friedrich Wilhelm Murnau laget i 1922 skrekkfilmen om vampyren Dracula, som hittil ofte blir omtalt som den beste. Navn og andre detaljer i Murnaus originale film ble endret etter 1922, ettersom Stokers enke, Florence, hadde rettighetene til romanen. Likevel lagde Murnau filmen uten hennes tillatelse. I tilfelle det skulle oppstå juridiske komplikasjoner ble deler av handlingen flyttet fra London til Bremen og karakterene fikk nye navn. Tittelen ble forandret til Nosferatu, som er et rumensk navn på en spesiell type vampyr som forårsaker impotens. Filmen handler om den nygifte Hutter (Gustav von Wangenheim] som reiser til Transylvania for å besøke en ny klient Grev Dracula (Max Schreck). Greven vil selv flytte til Hutters hjemby, Bremen, og Harker selv er der for å organisere kjøpet. Handlingen utløses når Harker ankommer Grev Draculas mørklagte og store slott.I denne analysen tar jeg utgangspunkt i den originale filmen til Murnau, og jeg skal her ta for meg hva vi ser i filmen, hvordan vi ser den og hva vi hører.
Først av alt skal vi se på filmen i en sammeheng. Handlingsgangen er kronologisk uten flashbacks, som følger den klassiske dramaturgimodellen. Slik blir filmen lett å følge med på. Anslaget starter med en introduksjon av de forskjellige karakterene, som oftest gjennom informasjonsplakater. Så kommer man til det punktet der Harker får arbeidsoppgaven sin, samtidig som at arbeidsgiveren hans Renfield gir oss et frampek ved at han sier: ”what matter if it costs you some pain- or even a little blood?” Allerede da skjønner vi at det er noe skummelt som venter senere i filmen. Et frampek er det også når en forbipasserende sier til Harker når han haster fordi: ”you can’t escape destiny by running away...” Der er ikke vanlig at en fremmed kommer med en slik kommentar. Kommentaren viser seg å være riktig, da Harker merker at han ikke kan slippe unna Grev Dracula ved å flykte. Når Harker reiser til Transylvania bygger spenningen seg opp, og klimakset kommer når han forstår at Greven er en vampyr. Her kommer enda et frampek fra Greven selv, når han kommenterer bildet av Nina: ”what a lovely throat”. Han viser tydelig interesse til Harkers kone, og vi vet at han vil flytte til nabohuset deres. Her dukker det opp en konflikt, der Harker skjønner at Greven er ute etter hans kones blod. En annen konflikt er at Greven skaper et spesielt psykologisk bånd, og han klarer å kommunisere med Nina gjennom hennes drømmer. Konfliktens løsning og resolusjonsdel går ut på at Greven er på vei til Bremen og pestrotter som har fulgt Greven sprer seg rundt i byen og dreper mange mennesker, samtidig som Harker prøver å komme seg hjem til sin kone. Denne handlingskurven gjør at vi blir interessert i filmen fra starten av, og lurer på hva som vil skje videre. Konfliktene skaper fremdrift i fortellingen, fordi man lurer på hvordan de vil bli løst.
Filmen er en av de mest karakteristiske i filmepoken tysk ekspresjonisme, og derfor skal vi gjennom analysen se litt nærmere på denne filmen i lys av denne tidsepoken. Målet med de tysk ekspresjonistiske filmene var å gi uttrykk for rollefigurenes indre liv ved å forme og omforme deres ytre og de omgivelsene de befinner seg i til et subjektivt psykologiserende uttrykk. Dette betyr at det ytre i filmen, altså det vi ser, skal reflektere rollefigurens sjeleliv. Den individuelle, subjektive sansning og følelser var i sentrum. Slik blir mise-en-scene et viktig fortellergrep for å gi uttrykk for disse sjelstilstandene. Dette kommer veldig godt til uttrykk i Nosferatu, der Murnau bruker flere virkemidler for å få dette fram. Filmen er en råfilm, og det man først legger merke til er at filmen er svart/hvitt, da det ikke fantes tilsvarende teknologi på 20-tallet slik vi har i dag. Scenene er også ganske skurrete og ”blurry”, noe som gjør filmen med ett mer mystisk. I denne filmen beveget regissøren seg ut av studioverdens kulisser og store deler av filmen er filmet på location. Slottet, som er en viktig og stemningsskapende del av filmen, eksisterer fortsatt som Oravski slott i Karpatene. Byene Wismar, Lübeck og Lauenburg er til sammen blitt brukt som en tysk kystby i forrige århundre. Gjennom denne filmen viste Murnau en gang for alle hvor mye poesi, følelser og fantasi man kunne få ut av “virkelige” settinger. Ved denne bruken av location blir scenene mer troverdige, samtidig som kontrasten mellom dagslys og natt blir vanskeligere å få øye på, spesielt med tanke på at sollys dreper Grev Dracula.
Skuespillerne ble også brukt som gode virkemidler i Nosferatu. De fikk fram den dystre og skumle stemningen ved å bli godt sminket. Dette kan være for å skape et dramatisk uttrykk, ved kontrasten mellom svart og lyst i de ellers bleke ansiktene, men selve grunnen til sminken var vel for å fremme sjelens dystre side. Karakterernes overdrevne og fysiske uttrykk gjenspeiler tidsperiodens sans for dramatikk, lik skuespillet som kan finne sted på en scene. Et unntak er Grev Dracula, som fremstår langt med reservert og uttryktsløst og som ikke trekker en mine, noe som gjør han eksepsjonelt skummel. Dette skaper en kontrast mellom ham og resten av karakterene, altså en kontrast mellom død og liv. Noe som også gir oss ekstra frysninger, er når han skal suge blod av Ninas nakke, og i samme scene sender flere lange blikk rett inn i kamera. Dette gjør at vi får en følelse av at vi står i samme rom og ”observerer” hendelsen. Murnau har fremmet Grev Dracula som noe utenomjordisk og anderledes ved bruk av fortfilm i visse scener når han beveger seg. Alt dette får Greven til å virke som en mørk sjel i en skremmende kropp med lange fingre og spisse ører. Max Schrecks gode skuespillerprestasjon i Nosferatu gjorde at det gikk rykter om at han var en ekte vampyr. Men han var en anonym skuespiller som gjorde lite av seg etter vampyrrollen i Nosferatu.
Noe av det mest karakteristiske ved tysk ekspresjonistisk film, er bruk av skygger. Ved bruk av menneskeskygger kan de store skyggene kan være symboler på menneskets eksistens – mennesket er mer enn det man tolker ut ifra det ytre, sjelen er noe større som sjuler seg inni menneskekroppen, og kan ofte skjule mørke, lidelse og ukjente følelser. De kan også forstørre vedkommendes personlighet, slik som da Grev Dracula gikk opp trappen til Ninas rom. Der ser du tydelig den krumme rygge, de lange fingrene og den spisse nesen. Alt det som karakteriserer Greven. Samtidig kan bruken av skygger gi en stor og dramatisk effekt i seg selv, ved å dekke store flater og hinte til en person som enda ikke vises. Ved bruk av skygger i miljøet kan gi et surrealistisk bilde av verden, der virkelighet og det sjulte går om hverandre.
Nosferatu er en stumfilm, noe som gjør at det vi ser blir mer avgjørende for vår forståelse av filmen og handlingen. Strukturen av filmen, i tillegg til informasjon og replikker, formidles gjennom plakater, noe som gir filmen et mystisk preg, der vi selv må forestille oss hvordan rollefigurenes stemmer høres ut. Lydbildet som blir brukt, er klassisk musikk, der ofte fiolinene har solopartier. Musikken følger handlingen, og jo mer spennende handlingen er, jo mer skummel musikk kommer i bakgrunnen. Den poengterer også bevegelser som karakterene gjør. Noen få ganger, derimot, er det ikke noe musikk i det hele tatt. Dette har som funksjon at vi da blir nysgjerrige på hva som venter oss, siden vi ikke er vant til å høre på stillhet i film. Jeg vil påstå at denne filmen er enda skumlere som en stumfilm, enn om den hadde hatt dialog, effektlyd eller/og reallyd. Dette er fordi stumfilm er så uvant, og ved de tysk ekspresjonistiske virkemidlene så får hele filmen et ukjent preg over seg som pirrer nysgjerrigheten vår.
Når man skal analysere Nosferatus kinematografi, er det viktig å ha i bakhodet at de ikke hadde det tekniske utstyret vi har i dag. Likevel har Murnau klart å bruke kamera varierende, der han både veksler mellom nære-, halvtotal-, total- og ultratotale bildeutsnitt. Når vi får et ultratotalt bildeutsnitt av borgen til Greven, får vi en ide om hvordan landskapet ser ut; dystert og fjernt fra all sivilisasjon. Samtidig er det brukt nære- og halvnære bildeutsnitt når han filmer ansiktene til karakterene – noe som igjen viser ideen om å få fram sjelens indre ved teatriske uttrykk. Her får vi en klar formening om karakterens følelse rundt noe. Ofte er kamera plassert i hodehøyde i et rom, og deretter kommer og går karakterene inn og ut av bildet, for eksempel i introdusjonen, da Harker møter den fremmede på gaten. Redigeringen i filmen er ikke veldig komplisert. Mellom de forskjellige scenene er det brukt uttoning og inntoning, slik at det oppleves som små pauser.
Skrekkfilmen Nosferatu er en av de mest kjente filmene fra den tysk ekspresjonistiske perioden. Den er laget av den tyske regissøren Friedrich Wilhelm Murnau i 1922, og bærer stort preg av perioden. Stumfilmen handler om Harker som blir sendt til Transylvania for å drive forretninger med Grev Dracula, som viser seg å være en vampyr. Det er flere virkemidler som får denne filmen til å bli en god skrekkfilm. Dramaturgien gjør at spenningen bygger seg opp, kombinert med konflikter som trenger en løsning. God bruk av mis-en-scene, ved tydelig spill mellom hvitt og svart, skygger, sminke og teatrisk skuespill, gjør at de indre følelsene til karakterene kommer fram. Murnau har brukt kamera på varierende måter, og ved å vriere bildeutsnittene har han klart å skape en forståelse av både miljøet rundt karakterene men også karakterene selv. Denne filmen vil bli husket som en av de beste vamfyrfilmene gjennom historien, mye takket være Max Schreck tolkning av Grev Dracula, men også hvordan Murnau brukte location og virkemidlene fra den tysk ekspresjonistiske perioden på en svært overbevisende og god måte.
KILDER:
· http://filmarkivet.dimag.no/2006/07/nosferatu-1922.html
· http://www.nfi.no/cinemateket/_kalender/vis.html?id=4538
· http://www.filmarkivet.no/v1/film/details.aspx?filmid=10317
· http://en.wikipedia.org/wiki/Nosferatu
· http://www.stumfilm.no/tysk_filmekspresjonisme.html
· http://www.snl.no/ekspresjonisme/film
